Så jeg nesten får lyst på barn!

I dag kom jeg over et dikt av Erik Bye, i en innspilling med Lars Lillo-Stenberg. Vanligvis liker jeg låter pga det musikalske. Denne gangen var det først og fremst teksten som rørte ved meg. Det er sjeldent det skjer. Jeg vet jeg kanskje ikke burde gjengi diktet her på bloggen, men jeg får heller ta oppgjør med opphavsrettigheter seinere. Dette er bare for nydelig til å ikke vise frem.

Du kan høre en smakebit av Erik Byes versjon av Vesle Jente på Last FM, men jeg anbefaler faktisk Lars Lillo-Stenbergs innspilling på Spotify.

Men det viktigste er å få med seg selve diktet, som er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge;

Vesle Jente

Erik Bye

Vesle jente, du som lytter og kan høre.
Vesle jente, med to øyne som kan se:
Vil du være en konkylie mot mitt øre?
En monokkel jeg kan skimte veien med?
La oss gå med bare ben langs dine stier,
og mens morgenduggen kjøler våre tær,
vil du lære meg hva jord og himmel sier
til den som uten skam kan bøye sine knær.

Du som ser i meg et grånende orakel,
om du visste hvor jeg skjemmes i mitt skjegg,
når du yr av fryd har fattet et mirakel
i en stankelben som kravler på din legg.
Du som spør meg om den gode Gud kan tisse
og om Jesusbarnet kjører rundt i bil.
Vil du lære meg med glade kritt å risse
en strek av munterhet i tidens grå profil.

Når du gråter litt, og verger deg bak puten
mot en natteangst som bare du kan se,
ja, hva hjelper det at det er regn mot ruten,
og den snille skyggen av det gamle tre?
La meg trøste deg og si at det er ingen
stygge menner ute. Sov nå inn som før!
Men jeg selv kan huse busemenn i bringen.
Å, vesle jente, kan du jage dem på dør?

Vesle jente, vil du ennå ride ranke?
Vil du ennå søke trøst imot mitt kinn?
For jeg trenger en revelje for min tanke
og en streng som kan få tone i mitt sinn.
Noen sier vi må telle våre dager.
Noen strir med å få dagen til å gå.
Mine beste døgn fant jeg i dine hager
og jeg skal skatte dem som jordbær på et strå.